KORFU

Siden guden Poseidon og nymfen Korkya slo seg ned på øya, har den vært preget av strider og erobringer. Det var det venetianske rike som styrte øya i 600 år, frem til den franske okkupasjonen i 1797. Arven fra den italienske adelen rådet er godt ivaretatt, med smale gater og elegante bygårder. Franskmennene ble raskt nedkjempet av den osmanske flåten, før britene etter kort tid beleiret øya. Først i 1864 ble Korfu overført fra Storbritannia til Hellas.

Den britiske okkupasjonen har derimot ikke gitt seg. Langs hele den nordlige kysten ligger enorme ressort for britiske pakketurister, og kostbare ferieboliger eid av britiske investeringsselskap. Langs øst og sørkysten ligger tyske og skandinaviske charterghettoer side om side. Øya som tidligere var et fristed for adelen, er i dag forbeholdt masseturismen, med et og annet privat palass tilhørende russiske oligarker eller den styrtrike Rothschild familien.

Så hvordan kan denne øya bli en favoritt? Jo, tar du turen innover øya er du raskt blant olivenlunder, og vinranker med gamle lokale druesorter. Her dyrkes oregano, timian, mandler og pistasjnøtter. Det lages skinker, oster og en superb likør av Bergamotappelsiner. Bland øyas 50 typer villorkide, granatepletrær og over 5000 andre plantearter ligger fredfulle Boutique Hotel som satser på kortreiset økologisk mat og bærekraftig turisme.

For andre er høydepunktet på Korfu er gamlebyen. Selv om utsikten fra Palaio Frourio er enestående, er hverken den gamle eller nye festningen særlig interessant. Sett deg heller på en fortauskafe og overvær myriadene av cruisebåtturister som på sine korte dagsbesøk fyller de trange smugene. Som en nødvendig avveksling, kan du ta en kaffe på Conserva ved Georgiou Theotokiplassen, eller en drink og en dukkert ved Imabari på Faliraki stranden.